“- Jeg vet ikke, sa jeg, fordi livet ikke er sånn. Når du blir eldre så tenker du over flere ting, du analyserer og bekymrer deg mer. Eller du får et perspektiv som gjør at du bare ikke kaster deg inn i følelser og hendelser sånn som du gjorde da du var yngre. Du er mer bundet opp av fortiden og fremtiden samtidig. Men hva vet jeg, sa jeg. – Jeg liker det ikke, sa Hulda, jeg skulle ønske jeg kunne fri meg fra meg selv noen ganger.” Judith og Hulda har akkurat gjenopptatt kontakten etter mange år og har feriert sammen med sine familier i Italia. I etterkant av ferien drar Hulda på et kunstneropphold i England, men kommer ikke hjem igjen til planlagt tid. Judith er overbevist om at Hulda selv har valgt å forsvinne, for henne bekrefter dette bare Huldas evne til å foreta livsomveltende endringer. Etter elleve dager dukker hun opp igjen. Hun vil ikke si noe om hvor hun har vært og hva hun har gjort. I stedet ber hun Judith om å ta vare på sønnen det siste semesteret av videregående; mor og sønn må ha en pause fra hverandre. “Et plutselig mørke” er en varsom og øm roman om lengselen etter å bli sett, lengselen etter å forsvinne, gleden over å møte noen, sorgen over at ingen kjenner oss. Vi forsvinner ikke for å unngå å bli funnet, men for at lengselen etter å finne oss skal vokse. Romanen er tilsynelatende hverdagslig, med brå eksistensielle innsikter.