Samlingen “Tid av himmel” består av helt korte dikt som minner om tanka og haiku. Diktene er sterkt visuelle, billedrike, kan gå tett på en organisme og ser det store og det lille i ett, fra celle- til planetnivå. Kawatas poesi er vital og aggressiv, og undersøker hva det vil si å være en japansk kvinne, både i og utenfor Japan. Hun benytter tradisjonelle naturbilder, som lerker og liljer, men tekstene hennes er like mye preget av kroppsdeler. Bilder av blod, eggstokker eller fysisk forfall kombinert med en følsomhet som grenser mot det surrealistiske, undergraver det typiske stille, «underkastende» ytre vi vanligvis forbinder med japanske kvinners offentlige persona.